Poesi og ordgleder,
i stille vind,
dikt,
vers,
forfatter R.R. Kile
Poesi og ordgleder, å kaste anker blant moreller og stjernehus.
Kjærlighet den evige,
den vidunderlige,
den som lyser med ildskrift
på den indre himmel.
Heldige er vi,
som har fått leve den,
vi som har fått vandre
en regnbue sammen,
har seilt på kjærlighetens hav,
og kysset fruktknutens blomster.
Der tårer gråtes i blodårers kval.
Savn og sorg.
Dette fryktelige stedet
i hjertet der tårer flommer
perler formes
av storslagne minner.
Sort sorg.
Smykker av tårer.
Et beriket liv
Det frykteligste tap.
Å gi av hjerte, skape glede
Lille pike,
Å mate ender i en andedam,
De kjemper om maten,
skriker, jager hverandre bort.
Store øyne, den lille.
Verden er så uendelig.
Bare mate ender i en dam.
Blomster gir hele sin skjønnhet
Å gi.
Det blir stadig mer.
Disse som mottar.
Får stadig mer.
Mottar virkninger
av det som blir gitt.
Kjærlighet gir.
Den magiske blomsterenga.
Tusen små gleder
sråler sine farger
mot sommerhimmelen.
Disse som gir.
Vi og oss, ikke de og dem.
Å drømme fred.
Drømme forskjellighet.
elske den
ha romslighet som anker.
Ikke min og vårt
som livets tall.
Et vi og oss.
Ei jord med plass til alle,
alle meninger, tanker,
følelser, opplevelser,
der ingen sloss.
å danse drømmer
her i livets hall
i sol og vind.
Kan vi ikke bare se hvem som spytter lengst.
Ikke spytt i andres nakke!
Det renner så klissete.
Ikke spytt på andres ord!
Det føles så siklete.
Ikke spytt på andres vilje!
Livsgnisten ranes.
Hei folk,
kan vi heller binde
en blomsterkrans sammen.
Ingen kan ikke vite hva som bor i vegger.
Tre fyrer bodde i vår vegg.
De ryddet og fikset.
Noen fantastiske typer.
Det ble tomt i huset,
da de flyttet ut.
Hvor be de av?
Fant nye vegger og virke fra.
Odin, Vile og Ve.
Å skape seg selv
i et beger av hud,
Å skape seg elver og vann,
fosser og fjell
skape vårt slott,
dit vi lenges ved kveld.
Dette praktbygget
ser vi ikke,
Våre øyne ser ut i verden,
slik Odin i Lidkjalv gjorde.
Mennesker og dyr sammen.
Hunder som trekker,
De vil fremover,
liker å trekke.
Jeg liker å hvile i et trekk.
I sannhetens kappe.
Livet er i sine sansers fylde
Der vi tråkker oss gjennom
svette og tårer,
gleder og latter,
med never som bygger.
Ikke i rus,
ikke i avhengighet,
men i full tilstedeværelse
i det som er ekte.
I ei tåre kan det ligge latter og vente.
Veiene slynger seg gjennom
tåreskogene i hjertet,
gjennom sansenes musikk.
Veiene rusler
gjennom tankekrattet
gjennom en avkjølende bris,
Veiene går opp og ned.
Gjennom viljens tinder
og dype kløfter,
rusler de sammen,
klatrer og kjemper, de tre,
Tanke følelse og vilje.
da blir det krutt
i menneskers sjel.
De tause stemmers vitnesbyrd
Så mange skritt
som aldri tråkkes
på jordas golde mark.
Derfor er den gold, stakkar,
Det skulle gro
gress og blomster
i de mange tapte spor.
så mange ord
som skulle ha sådd
stier i hjerter,
blomsterenger.
de tomme stemmer
der ingen talte.
Vi trenger varme, tepper av hud.
Hva lever i jordas pust?
Hvilke lengsler
hvisker jorda
i sine bønner
til himmelen?
Kan jorda be bønner?
Ja, de hviskes i vinden,
av bølgers sang
og bekkeklukk.
Den ber om at
jordas døtre og sønner;
kan fylle jordas elver
med kjærlighet.
for jorda vil pakke seg inn
i varme tepper
For å beskytte seg
mot verdens tårer.
Å tilsløre
Løgnens kappe,
den som skjuler
blomstene i sjelens dyp.
Løgntirader pakket inn
i kamferdrops,
så de skjuler
virkelighetens smerte.
Løgnen, et velbrukt skjold
mot livets mange
fortredeligheter.
Død, slutt.
De døde
kan aldri mer snakke.
Pusten har druknet
i halsen deres,
sitter fast mellom
ønsker og begær.
kilt inn i de drømmer
som aldri ble oppfylt
der de usynlige spor
farger himmelteppet
i de tauses kor,
Som en sommerfugl, mennesketanker, flagrer hit og dit.
Betong kan aldri
stoppe mennesketanker
fra å fly.
Gitter kan aldri
stoppe menneskehjerter
fra å føle.
Tenk alle de ord
som farer med vinden
som mennesker
aldri fikk snakket.
Bare sannhet, sier noen,
vitenskap, målbare resultater.
Fantasi, sier jeg.
Å dra på tur i fantasiens gater.
Dra på reise i ei bok kanskje?
Velkommen.