Publisert Legg igjen en kommentar

Håpets vinger




Øynene hans,
De vakre øynene.

Han lot henne inn i sitt hjerte
der hun tente en ild.

Hennes flamme.
Hun glødet i den,
motets dronning.

Løven fulgte ham
som en skygge.
Hun og løven.
Krigerkongen.

Hun holdt hans hjerte,
det sårbare.
Fødte hans barn.
Kjærligheten den evige






Han skuet over elva.
Nei, ikke se.
Hans hjerte var ei tåre
av sylkvasse minneperler.
De stakk i hjertet
så tårer sprutet
som lava fra dype slukter.

Han ville ikke se over elva.
Øynene lot ham ikke i fred.

Hennes hvilested.
Vakkert utsmykket.
Det ekte hjertet hans
var blitt med dit
til de dødes land










Å vugge stille på havvinders bris.
Det blåser opp.
Nyte krusninger på vannspeilet.
Bølgene kommer.
Solfeer i dans med vannperler.

Det blir storm.
Troløse havet.
Ikke knus dansen.
La oss gynge i fred
på det flate vannspeilet.
Fred og ro.
avløst av storm.
Sånn er livet.






Fjell, blomster, sjø.
Å gi.
Hender som holder om.
Å gi.
Varme klemmer.
Å gi.
Dere som gir,
som ikke skal ha,
Dere løfter verden,
slik Atlas gjorde.
La oss løfte verden sammen.
La oss bare gjøre det.
Gi.
Korsika, kjære øya.
Du er min helt.
Du fulgte ikke pengestrømmen.
Du ga, ble værende som du var.
Vær vakker alltid!
Håp





















Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *