Publisert Legg igjen en kommentar

Havets lengsel




Verden vokste
mellom havplanters siv.
Et veldig hjerte, ei pumpe av liv.
Dampende skyer syder av vann. Regnet skyller over livsådd jord. Tanker bader i hjernesand.
Hjertet slår og er livets ror.
Å lage bølger er havets yrke.
Å elske er menneskets styrke.
Elske verden.



Havet er livets ramsalte seng.
Livet ble født til havvinders sang. Bølger er åndedrettets navlestreng. Morkaka drømte en verden en gang.

Tidshavet lokket,
sang sine sanger.
Vi lyttet og lengtet,
mot landfast jord.
Så kom vi da,
undrende, lengtende,
og bygde verden sammen.






Når en demning brister,
fråder det vann.
Kaskader av vann i skakende flom. Livet krystes som knokler var sand.

Møter du vannet
med hevntrang og dom?
Knytter du neven
mot villskapens foss?

Når hjerter svømmer i hatets bølge,
i fortvilelsens dype slukter.
Da holder vi om.




Havet skylder mot stranda
i tidløse toner.
Vanndråper forenes i bølger
som flommer.
Dansende gjennom tidas æoner.
Hva gjør du når flodbølgen kommer?

Hevner du deg på dens troløse svik? Havet, det uendelige,
De mange hjerter som har lidd.
Sorgbølger.
Gi næring, gi kjærlighet,
gi det som er nødvendig.

















Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *