Vers og ordlek,
dikt,
lyrikk,
poesi,
forfatter R.R. Kile.
Vers og ordlek, der stjerner skinner om dagen.
Hei vesle jente,
ikke gråt.
Ta handa mi.
Jeg vet du sørger.
Det var her du løp
over blomsterenger,
ruslet i skogene,
husket og skled,
klappet dyr.
Ikke gråt lille pike.
De skjønner ikke hva de gjør.
De har andre agendaer enn miljø,
de som sier de vil
ta vare på det grønne miljøet,
å ta vare på naturen.
De burde gjøre det.
Vi har kun en natur.
Som friheten kan spre sine vinger,
Frihet du deilige flagrende fugl.
Du kan ikke boltes og settes i skjul!
Du er pust, du er liv,
du er vekt i et bær.
Spiraler av vekst
i lunder av trær.
Fyll meg og vern
mitt innbitte indre.
Så frihetens stjerne
for alltid kan tindre
Livet farer omkring alle steder.
Disse ungene,
disse som vil så mye,
De må få leke
ville, erfare og bli til,
så de kan fly ut fra sine reder,
på frihetens vinger.
Vi må gi dem tøyelige røtter.
Så de kan trives alle steder.
Så kysser de sola, og havet.
Solnedgangen
speiler seg i havet,
smiler til havets skapninger.
De sender sølvstråler
tilbake fra havskummet
som rir på bølgene.
Da smiler sola
og bader av glede
like til den forsvinner
i horisonten.
Så lokker den, rota, på sevja, kom hjem, det blir kaldt, kom hjem,
Gyllent høstløv,
får ikke sin farge fra blod.
Bladenes rødme er malt av håp.
Fremtidas håp er risset i tro.
Kjærlighet farget i livets dåp.
Døden er hjertets kalde klør.
Fergemannen,
drar mot ukjent bredd.
Blodet er safta der livet flør.
Et frø, en perle der liv blir tredd.
Frosten, de forkledde vanndråper
Lille snøfnugg,
du danset,
lekende, ertende og forsvant.
Vi trengte deg.
Sollyset malte dansen
din på himmelteppet.
Halvmånen lyste
på knallblå kjole.
Snøstjerne,
dine søsken er fanget
bak er stengsel av is.
Kom og redd dem,
kjære, kom mange.
Redd oss Snøstjerner.
Kan vi ikke bare la folk i fred.
Det var palmeblader og heder.
Rungende jubel.
Ridende på er esel.
Knapt en uke senere
er det tortur og tornekroner.
De som hyllet og æret
roper korsfest.
Massene ville ha blod.
Så ustabilt er menneskesinnet.
Den som fornærmer makta,
korsfestes i vredens alter.
Over alt lyser det, barndomslandet, la minner ned i krukker med fremtidsfrø.
Tenk om vi visste det
den gang vi levde det,
en barndom av salte tårer
og usannsynlige gleder
i Annerledeslandet,
ved Soria Moria slott,
den gang vi vokste til og var.
Vi bar livets skattekiste
som ennå ulevde muligheter
i våre uvitende hender,
den gang vi kunne danse på regnbuen
på bordet i stuen.
Å kaste seg utfor nesten hva det skal være, det er litt som å bli født det.
Joda, livet kan være som en aketur,
Det er bare å kaste seg ut i det.
med snø i ansiktet,
frost og sildrende vann.
Det kiler i magen.
av uforferdet livslyst.
Det er bare å nyte turen.
Livreisas mange magiske
øyeblikk.
Å tre perler med hjertetråder.
Disse voksne unga våre med downs.
De som kom, som lever her og er.
Jeg er så stolt av dem jeg.
Ungene med de store hjerter.
De som kom,
som lærer oss,
om å holde hjerter nære,
som vet hva livets perler er.
Helter ja, det kryr av helter om du bare har øyne til å se dem med.
Å skrive om jorda bare,
den vi må ta vare på,
ikke alt som makt betvinger,
men i frihetens gleder.
Jorda trenger ikke
makt og lidelser.
Jorda trenger sprudlende kilder
alle steder
av mennesker som leker
som tar på seg superheltkapper.
en superhelt i alle.
Vi mennesker vever livet mes spiraliserende tråder.
Livet,
det drar deg gjennom våren,
det spirende livet,
sommeren,
nytelsen
i late dager,
høsten,
da bladene faller,
vinteren da iskulden råder.
Så kommer den nye våren.
Men ved hver ny vår
har vi spist av årets kalk,
Vi er noe annet,
noe mer,
i det de nye spirer finner feste.
En spiral av utvikling er det.
livet.
Som vind om folk
Jeg farer som vinden
gjennom fjell og dal,
mine fjell, mine daler.
De gir helse til kropp og sjel.
Et sekund er som en dag,
et minutt som ei uke,
ei uke som et år
med påfyll av trygghet
til et tømt beger.
Ei hytte er mer enn planker.
Et sted kan bære hjertet ditt.
Tenk så mange språk det er, like mange språk som det er mennesker.
Vær som meg!
Si som meg!
Gjør som meg!
Hvis ikke,
korsfester vi deg
til frostens kors.
fester deg opp
med nagler av forakt,
hyller deg inn i spott og skam
til du skjønner.
Jeg kryper ned
i skjul av månen,
danser ut på frihetens vei.
Der håper jeg å møte dere alle,
en gang.
Å synge lengsel inn i skyers vannperler.
Å tagge livet til lys og sol
å finne en grøderik vokseplass,
smøre jorda med god kompost,
bli til den beste versjonen
frøet gir mulighet for.
Ikke i asfalt.
der kan bare løvetann gro
Gledesfrø skal vi så overalt.
Asfalt trenger også glede.
sola maler gull i vann, rikdom i gull.
Bro, bro brille, eller
Der angsten klyper,
svart fortvilet,
der livet blir en skygge
bak en sort gardin.
Ingen skal dytte meg
nedi den sorte gryte,
den smørja der
angstens fortvilte
smerte hviler,
venter.
Forgjeves skal den få vente,
Den skal aldri få meg.
Å reise ut på eventyr,
reise over havet,
klatre over fjella,
stige ned i dype slukter,
fly inn i solnedgangen,
danse på en solstråle.
Fortellinger åpner fantasiens dør.
la oss åpne noen fortellinger,
spille scener sammen i det indre rom!
