Poem og ord,
dikt,
vers,
forfatter R.R. Kile
Poem og ord, å danse mobbing under fot og hinke mot en regnbue.
Tidlig morgenstund.
En lett tåkedis.
En reise mot nye eventyr.
Riste av seg tåkeskyer.
Ha trollsverd.
Landet stiger av hav.
Fine landet mitt.
Jeg diet deg.
Du ga meg liv.
Moder jord,
hyllet inn i tåke,
Ikke mulig å se
inn i tåkehavet.
Jeg går dit jeg skal.
Månemystikk
Månen setter seil,
reiser mot solkongens land.
Han har så mye å drive med,
solkongen,
så mye lys å dele.
La Luna samler det opp,
lysglimt på lysglimt,
pakker det inn i savn.
Hun seiler og seiler,
dag etter dag,
uten å komme i havn.
Tåke, er skyer som har ramla ned,
Sola bryter lys av bølger.
Jager tåketroll.
Fløyelshavet stiger frem.
Klar blir morgenstunden.
Havet synger,
Dag som gryr.
Livet gynger
av tåkehav.
Griskhet, er det å kalle andres arbeidstimer sine egne?
Det er enkelt med penger.
De er en kvittering
for en arbeidstime.
Hvorfor gjør verden
dem da til en egen makt?
Noen har samlet verdien
av mange arbeidstimer
som har hensikter.
De glemmer bare
at det ikke er oss
som skal skaffe verdiene,
gjøre jordbær av forkledde nøtter.
De må skaffe dem sjøl.
Å holde livet i et smykke.
Bror min.
Ungen, med glødende øyne,
Gullungen til mor.
særdeles i alt.
Ung, kul, kompiser.
Hasjpsykose,
stryk på skolen.
Sløve øyne
Angstens korridorer.
Helvetes forgård.
År etter år.
Finale.
Det går til helvete.
Ordene føres av vinden.
Han flyr ut fra balkongen,
der han vokste opp.
Lider døden på kald bakke
Alene
Dyr og folk, jeg liker dyr og folk, men ikke selsneper.
Å mishandle.
Hvordan kan folk få seg til det.
tråkke på andre
med jernskodde heler,
hundse og plage.
Når mobbing blir noe en liker.
Da er man skrudd i hue.
mer giftig enn en selsnepe
i sommersol.
Alle kan vel tilby ly i sitt hjertets lys, eller i en fargestråle.
Joda, Betlehemstallen, har jeg hørt om.
falleferdig og kald
litt bortenfor de fornemme husene,
fornedret i fattigdom.
Den lyttet til vinden,
hørte hviskingen,
om stallen og kongsbarnet.
Kom hit lille barn! hvisket den.
«Gammel og slitt er jeg,
men innenfor mine stokker
vil du være trygg.»
I dødens kulde er en frosperle varm.
Tron, broren min.
Mannen som fløy ut fra
balkongen fra
vårt barndomshjem
11/11 klokka 11.
Kul kid.
Mannevrak.
Jeg samlet kald kropp
i mine armers varme.
Holdt den døde bylten
mot mitt hjerte.
Har siden båret ham
i mine minner
der han har liv
til siste åndedrag.
Alene.
De gifta seg før i tida og, kjente kjærligheten brenne hull i tøyet,
De snakker om pensjon,
om å jobbe lenger,
levebrødet til eldre.
Alle kjenner vel eldre.
De som bar oss inn til livet,
fødte oss og foret oss,
Delte en felles sang:
De er mer enn tall i et regnskap.
De bærer hele verdener
med seg i sin vaklete kropper,
en rikdom vi kan høste av,
generasjoner som lever sammen,
Slekters gang.
Kan vi ikke løfte hverandre a, kan vi ikke bare gjøre det.
Når unger blir mobbet,
det er en ensom vei.
De har ingen mulighet til å fatte det,
aner ikke hvorfor.
De står der med rikdom i handa,
sitt eget herlige selv,
stappfullt av liv.
Også tråkkes de ned i søla.
Skatter, juveler,
trampes ned under maktas sko.
Å drømme fremtid i en kaktus lover ingen rosendans.
Vannspeilet lager
solas bilder
i det stjerna vår synker.
Himmel og vann,
farges av håp,
i soldrømmers glede,
drømmer
jordas fremtid,
i solstråle dans.
Å tråkke himmelspor over melkeveien
Joda, det er mulig å berøre skyer,
snurre som en snurrebass.
det er mulig for noen.
Jeg kan heller danse
med ei solstråle.
Kan vi gå i spagaten av plast, eller blir det bare spaghetti.
Dette havet,
dette pulserende hjertet
der alt ble til.
Vi fyller det med plast.
Herregud vi er så gærne,
vi mennesker.
Å fylle hjerter med søppel.
Det blir vi syke av,
skikkelig tommelomske
og elendige.
Det leker delfiner i havet.
De bryter lys i diamanter.
Ja, hva er egentlig et menneske.
Når de gylne stråler
fra solas magi,
treffer jorda.
Når de gylne stråler
fra hjerters magi,
treffer mennesker.
Da skjer det endring.
Vi trenger å endre oss,
svinge noen tryllestaver,
så vi kan bli,
hva vi er ment å være.
De spor vi sletta, liksom en knapp på en data. Men vi er mer enn data.
De var ikke anekdoter,
Jødene,
De som ble drept
i konsentrasjonsleirer,
De var virkelige liv
som farget aftenhimmelen
rød av blod.
De var ikke anekdoter
de som døde av narkotika,
de som bar på verdener
av håp
og ligger igjen på valplassen
etter rusens slaveri.
De var ikke anekdoter
de som døde av vold,
Slutt, stopp, over
i noens raseri.
Dyrebare spor
på tidslinjas gikk tapt.
Tilbake er kun
alt som ble mistet.
Å puste i duften fra et Magnolia tre, det er å kle seg i aroma.
De gode tanker,
kan være som lysende
Magnolia blomster,
en tidlig vår.
Flyktige glimt
slukt av tidas drage.
Men samler vi dem i et hjerte,
blir de fulle av lys
som tråkker drager under fot.
Blomsterfeer,
tryller liv av blomster.
Ord tryller liv av bøker.
Inne i hodet kan man se
himmel og sol,
trær og edle steiner.
Vindsus over ørkenens brann
med spenning på.
Kom da vel!
