Ordlek og vers,
lyrikk,
dikt,
vers,
poesi,
forfatter R.R. Kile.
Ordlek og vers, livet skriker til krampa tar deg.
Menneskeheten står
samlet rundt håpet,
som legger seg
som en mulighet
inn i fremtida.
Kjærlighet mellom mennesker
i god vilje.
Å ville verden sammen.
Det er fremtida som kommer og drysser håp over livet.
Du lille som kom,
som ligger i min favn,
som byr meg di hand.
Hardt klemmer du til,
som om du aldri vil slippe,
knuger deg fast,
den bitte lille handa,
fingrene, små, sterke.
Pusten som går.
Inn og ut.
Jeg vil gi deg alt, lille venn,
alt jeg eier,
Tenk på alle de undre jorda har sett.
Påske.
Jødene opplevde
under ved under.
Deres Messias.
De så for seg
at han skulle jage
fremmedfolket
gjøre Guds utvalgte fri.
Kjærligheten sloss ikke.
Den elsker alle.
Det var no helt nytt.
Som et håpets pil
fløy den over jorda.
tålte alt.
Til makta tok den.
Kjærligheten.
Å finne hva som helst, en hund, en snøball, alt.
Å vandre langs en vei
i unge sko,
ikke vite hvor en skal,
bare være på vei,
gjennom ungdomsvår.
Det hviler så mye langs veien.
som en Askeladd kan finne
så en ikke går
fra livets merkesteiner,
der nornene vever.
Å være hverandres tepper som en kan krype inn i.
Når du gråter i mørke natta,
– ta handa mi.
Når verden revner,
– ta handa mi.
Så tenner jeg lys i hjertet,
vever med stråler av lys og ild,
fra soloppganger og glitrende håp,
av regnbuedrømmer
og kronbladers glans,
med gledestårer i livets dans.
Jeg tuller deg inn i teppet.
Å male livet i et strøk.
Seinhøsten, en mørk type.
Naken, grå, sort.
Vi må tenne indre lys.
Lyse for hverandre.
Male farger av lyset,
av sol og blomster som var,
av drømmer gjemt i et frø,
humler som summer av håp,
om liv som aldri kan dø.
Ikke gå og frys.
Mal håp.
Jag mørket bort.
Det er vi som skaper verden sammen, bestemmer hvordan alt skal bli.
Et smil i hverandres lepper,
en svømmetur i hverandres øyne,
en vandring i hverandres tanker,
en dans i hverandres gleder,
en krans av hverandres kronblad,
av alt som vi kan vokse til.
Vi skaper skjønnhet sammen.
er hverandres anker.
det er hemmeligheten
i livets trylleri.
Vi kan også skape stygt.
Men hvorfor i alle dager
skulle vi gjøre det?
De mange muligheters saus.
Så grønne som trær kan være,
Så unge som jenter kan være,
så fulle av mot, håp og tro,
så fulle av alt.
De ser ikke grønt.
De ser livets klatrestativ.
Jeg ser grønt,
sitrende av håp.
Å leke med gulltråder.
Neida, en trenger ikke ri rett frem,
trenger ikke følge andres vei.
Kan du fly, så kan du fly.
Hopp på regnbuen om du vil,
Sov i senger av skyer!
Klyv opp på dine egne topper!
Stem din egen stemme!
Syng dine egne toner!
Ingen trenger å gå i takt,
vi skal gå sammen, helt som vi vil,
men sammen,
verdensflokken.
Mennesker og trær.
Trærne, de stolte voktere.
Mennesker, som maler sine liv
i fantasi,
vokser opp, blir til.
Jeg ser på mennesker som trær.
Vi kan ikke se røttene.
Men de er der,
skapt av barndommens
livskraftige rot.
Å veve sommer av blomsterkranser.
En vei ved et vann,
pikeføtter i lette sko,
eller barbeinte om vi vil.
Sommerdrømmer.
De drømmer
ofte sommerdrømmer
unge piker.
De er i sommer hele tida.
Å lese eventyr i et tyttebær
Å føle ei hengebjørk
Å sitte i et blad og male farger på
i høstens ansikt,
å spre skjønnhet,
mens treet tar vare på
alt det trenger.
Å spre glede,
ta vare på.
Slik er naturens vesen.
jeg vil være en malepensel
for glede.
Å møtes hud mot hud.
To hender møtes,
et møte mellom to verdener,
hud mot hud.
Hender gjør oss til mennesker,
hender handler.
De kan slå eller gi.
Når vi gir,
er vi ekte mennesker
med hjerter på oss.
Ikke i snillisme,
men gi i kjærlighet.
Jorda er ingens søppelkasse,
Miljøet, jorda.
Ønsket om å ta vare på det
må vokse frem innenfra
som en dyp kjærlighet.
Ikke ved tvang,
sanksjoner, krav.
Ikke ved å ta penger for alt.
Jorda er vår alles,
vår å elske,
vår og ta vare på.
To par øyne som speider etter hjerters dybder,
To hender,
hud mot hud,
som smaker
hverandres avtrykk
i verden.
Gammelt er nytt som har blitt gammelt.
De gamle hus
som snakker
fortidsspråk
til menneskeører,
de som vil lytte.
så mye de har sett
disse gamle stokker,
der nytt møter gammelt.
Himmelen maler,
med sine malepensler,
maler kyss til havets bølger
i en mektig fantasi.
Ord blir fattige,
men også rike.
De får innhold i seg
som når vi reiser
ut på fortellingers hav,
og tar oss frem i fantasiers land.
