Stikkord: dikt om vold

Ord og poesi,
vers,
dikt,
lyrikk.

Ord og poesi, ei reise gjennom tømmerstokker og perler.

Rusle i tilfeldige tanker.

Hilse på et vindpust,
tråkke på en fjellknaus,
hvile i et bær,
drømme i et solstreif,
løpe i ei grønn eng,
nippe til et vinglass,
strø tanker i en bølge,
skue i det himmelblå,
tråkke nytt liv under føttene

Rusle rundt.
Være til.

Gledens perleskrin.

Kjemp for miljøet,
ikke slå!
Jorda blir så trist.
Ikke voldta!
Jorda vil ha
gjensidig begjær.
Ikke drep!
Jorda har skjenket
oss livet.
Si fine ord!
Jorda blir glad av latter.
Ta vare på klimaet,
det sosiale klimaet,
så ingen gråter!

Latterperler, Ikke sorg.
Tre perler av glede!

Å svømme i svaneland.

Kom svane,
fortell om dine hemmeligheter,
om fisk og hav!

Så skal jeg svømme med deg
på et undersjøisk eventyr,
bort fra dagliglivets kav.

La oss trylle ord sammen.

Disse himmelske malepensler, hvor de kjenner magiens språk.

Sola forsvinner i hav.
Maler himmelen
til et eventyr.

Ei jente danser med,
flyr avsted til Soria Moria slott,
reiser over de blåner sju.
Alt er mulig for små jenter.

For oss også,
når vi reiser av sted,
over hav og gjennom himler,
til fantasiens
uoppdagede land.

De stadig nye morgener som gavemildt kommer.

Gjess i morgenlys.
Ikke så mange.
Bare fange øyeblikket.
Et lite myrvann,
blomster, idyll.
Bare snike seg nærmere.
Litt og litt.
Så letter de, gjessene.
Så står du der
med naturens
gave i hendene.
Kjenner rikdommen
i hver nerve.
Den som betyr.
Morgengaven.

Havets vuggesanger drømmer menneskeskjebner.

Uendelige havet.
Stille, stille.
Hvisker så det knapt kan høres.
Synger sanger.
drømmer fortid,
leker nåtid,
skaper fremtid.
Himmelkongen
byr jordmoderen et kyss.
Holder armer
kjærlig om hverandre.
Drømmer sine barn.
Vi får liv i drømmen.
Havet hvisker,
drømmer oss.

Heia alle eventyrene som venter på spente mennesker på eventyrjakt.

Blir du med på eventyr.
Klart de gjør.
Leiker tanker,
leiker virkelighet.
Fyller ord med substans.
To jenter under en magisk himmel.
Under en uendelig stjernevrimmel.
verden den uendelige.

Tenk alle de hender en kan holde i.

I storebrors hand,
er verden trygg,
mens jeg erfarer,
fyller ord med innhold.
Ord jeg kan dra på reiser i,
fylle mitt indre landskap med,
gjøre heltedåder i luftslott.

For en dag skal jeg
gjøre heltedåder
i den virkelige verden
med de sverd jeg smidde
ved barndommens grue.

Stjerneblomster drysser stille drømmer over jord.

Det kjennes som et under,
når trærne pynter seg til skrud.
kler seg i lysende farger,
Drømmer om gaven de skal gi.
Korn og grønnsaker,
livets frukter.
Klart de feirer,
de som bærer
drageilden i sin pust.

Tårer tredd på ei snor som perler i sola.

Dypt i det nattsorte mørke,
sitter sorgen og gråter,
gråter blod.

Inne i sola sitter gleden og smiler.

Over regnbuen
sitter humoren og ler og ler,
kan aldri stoppe.
For det burde ikke finnes sorg.
Det er så idiotisk,
at gleden ikke kan la være å le.

Å drømme

Fugler flyr i lufta.
Det er fugler som skal fly i lufta.
Jorda snurrer rundt og rundt.
det gjør gutter som hopper også.
rundt og rundt som snurrebasser.

Jeg ser på sola jeg
mens jeg tror
jeg kan fly over regnbuen.

De frø vi sår.

Vårlykka hviler i frø.
Så titter det frem ei spire,
en bitte liten en,
først en så mange flere.
De nye muligheters dans.

Det ligger håp i nye spirer,
nysådde frø på hjertebunnen.
i en glitrende glans,

Håpet flyr i rosedrømmer
i lengselsdråper.
for å nære hjerter med.

Det er så mange veier å velge i.

Livsveien.
Du vandrer tilfeldige stier,
går og går,
over fjell og dal,
gjennom grinder og piggtråd,
fra by til by,
fra dør til dør,
gjennom låste hjerter.

Også de som er åpne,
de som tilbyr deg ei rose
og hvile sjelen i.

Du kan alltid være den handa, den stemmen, den dråpen.

En blåveis en gang,
vokste og strakte seg,
mot lys og sol.
Hver vår, så mange blåveis,
så mange blomster,
som sender sitt lys
mot himmelen.

også står du der
med ditt gråtende hjerte,
Akkurat da var den der,
spiren, blomsten,
den du trengte.
Det mennesket du trengte.
Den handa du trengte.
Det ordet du trengte.
Livet det evige,
De stemmer som kan
holde hjerter i et pust.

Å være og ikke være, å holde livet ut.

Dukken, kosedyret.
Ungen holder om den,
forteller alle sine hemmeligheter,
deler de innerste drømmer.
Så ligger den alene tilbake,
blir ikke med inn i voksenlivet.

Likevel har den evig liv,
i menneskehjerter,
der livet vever.
Der inne sitter den dukken,
og lytter, bærer minner,
tørker tårer,
og klimprer latter.
Dukkeliten, den uunnværlige.

Så kribler jorda i våryr glede.

Vårens frø,
de elleville spirer.
Vårens blomster,
de praktfulle farger.
Himmelens sol,
som maler himmelfarger.
De maler hverandre,
himler og blomster,
solstråler og vårliv,
i bed og blomstervanger.
de kriblende gleder,
det kribler i jord,
kribler i hender,
kribler i himmelsanger.

Velkommen hit,
til magiens små blomsterfeer,
de som tryller ord til indre liv.

Slapp av og la deg lede dit
logikkens lover ikke gjelder
der fortellingens skattekiste rår!
Der det er fantasien som teller.