Poesi og verselek,
lysglimt i natta,
dikt,
forfatter R.R. Kile
Poesi og verselek, med lysalver på.
Jeg elsker deg desember,
med vinterfrakken på,
ei lysende stjerne
i den mørkeste tida,
en bærer av håpet
fra den solvarme sommer,
i de frø vi har plukket,
gjennom frost og isperler,
for å dyrke i vinterhagen,
i varmen fra våre hjerter,
Slik danser desember
med julidrømmer,
og føder kjærligheten
av sitt skjød.
Neida, ingen er finere enn andre, aldri.
Ha ha ha ha ha,
skratter de fine husene,
med de fine folkene,
Har dere hørt det.
Fuglene sladrer,
Eslene skryter.
Stallen tror det
skal bli født en konge
innenfor
de skrøplige stokkene.
Ha ha ha ha ha.
Stille og såret
står stallen,
Stokkene gjør seg tykke
og varme.
Det skal ikke blåse
på den lille.
Husene er glemt nå,
De fine og fornemme.
men stallen vil for
alltid berøre våre hjerter.
Stallen som huset
kjærlighetens konge.
Spille verdens håp.
Bevegelser er
kroppens musikk.
Hver bevegelse,
er en tone,
Så spiller
den kroppen,
og lever,
Din musikk,
min musikk,
vår musikk.
Så mange som
spiller sammen.
Spiller med tida,
spiller med advent,
spiller med julegleder.
Fremtidstoner og andre toner.
Å gi meg en tone
å synge fremtid med,
en som åpner alle fengsler,
fjerner alle diktatorer,
stopper all tvang,
gir kvinner lik rett,
en sånn tone
vil jeg spille
verdens rikdom med.
Spille om barnet
i krybben,
den rikeste gaven
noengang gitt.
Mange hender sammen.
Joda, livet er en drøm
med undre på.
Et barn som blir født.
Jordbærs sødme i min munn,
en frostperle i et snøgløtt.
Det ække mye til under
når folk slår deg i hue.
Nei, det er jo ikke det.
Men kjærlighetens konge,
født i en stall,
det er et under det.
Alt som var, som fortsatt er.
Kan livet klatre
tømmerstokker.
livet kan alt.
livet er magisk
det finner frem
i hver minste krok.
Livet er i et pust.
I et av verdens ånderdrag.
I et slikt pust skjedde det,
i det var en gang,
at det kom et barn
med kjærligheten
som sitt kors
og tråkket jorda
under fot.
Som lykka kan danse.
Der lykka er på ball,
slår ingen.
Da høres ikke sinte ord.
Ingen er ubehagelige.
Alle svever med lykka
og finner seg gleder
i plentifold.
Det fødes et barn
i Betlehem.
Naturen jubler
Lykka vever
i stille glede,
så menneskeflokken
kan rekke hender
til hverandre
rundt kjærlighetens barn.
Å leve livet
uten maske,
stå der naken
med sin tomhet.
Livet kan fylle
tomheten
der det leker på
lykkelige føtter.
Kjærligheten
født i en stall.
kjærlighet,
varmen som jager
all kulde,
vannet som
slukker all tørst,
brødet som gjør mett.
Tenk om frihet kunne bakes som sukker i en deig.
Tenk om frihet
kunne strikkes
som masker
på en genser.
En og en.
Men friheten
er ikke sånn.
Den er alt
eller ingenting.
Vi må kreve den
og aldri slippe taket.
Slik Lucia gjorde.
Hun kjempet
for frihet for alle
i kjærlighetens navn.
Vinden som varmer hjerter.
Vi må holde oss fast.
Vinden av uvilje
blåser sårt og langt,
Vinden av ondskap
blåser dører igjen.
Vinden av villet urett
blåser skader på oss.
Alle vinder kan blåse
oss omkull.
Men kjærlighetsvinden,
fra krybben
i stallen i Betlehem,
ja, tenk om den
kunne blåse hele tida.
Alt som har skjedd, som er og vil bli.
Hyrdene fortalte
Maria hva engelen
hadde sagt dem
om dette barn.
Maria gjemte ordene
i sitt hjerte.
Men hva forestilte hun seg,
denne mora,
ei ung jente,
i en stall en gang.
Å bake verden sammen.
To hender i en bolle,
så jula kan
Bake seg sterk,
på sødme
og kjærlighet,
Ja, for det er det
som er jul
Hender som møtes
rundt ungen
i krybben.
Fred, krig, mennesker, kjærlighet.
Sauer rusler
rundt Betlehemsmarka,
Vinden hvisker
i gress og strå.
Om en unge
alt levende venter på,
på dette sted.
En himmelbarn,
skal bo i en stall,
og kommer med fred.
Ja, fred kan vi faktisk trenge,
sier sauen og tygger lenge.
Å gi, å ville gi.
Ikke glitrende som ei stjerne.
Ikke skinnende i likerklikk.
Ikke lysende i snillismens rus,
bejublet av menneskeflokken.
Nei, i givergledens stille hand,
vever ekte kjærlighet,
den som fødes i julas skinn,
som vi kan velge
som vår ledestjerne
i all vår ferd.
Å gi og ikke gi, der hviler verden.
Bare Stallen hadde plass
til kjærligheten i Betlehem.
Det er ikke i like meninger
kjærligheten vever,
men under frostens armer.
Ikke i de like tanker,
de høye stemmer,
men der hjerter
ser noe virkelig fremmed
i skyggene,
rekker ut ei hand, og gir.
Å lytte er verdens språk
Kjærligheten hviler,
som en tone
i evighetens musikkstykke,
et håp i hvert åndedrag.
Den kan overdøves av livets spill,
av meningers kloke tanker,
Kjærligheten brauter ikke,
krever ingen plass,
den er livets første tone,
og den siste vi hører
ved dødens port.
Å innbille seg,
Vi mennesker har en fantastisk evne til å innbille oss.
Derfor bærer vi alle en egen indre verden med oss
der vi vandrer ved siden av hverandre.
Mange kloder sammen.