Han var ikke der.
I hjertet var det fest.
Hvor var han?
Ungen vred seg under klærne.
Måtte suge, ha næring.
Hun skjulte seg i krattet.
Ungen sugde kraften ut av henne.
Det rant av blod.
Hun lette,
måtte ikke overse noe.
Blodspor.
Hun fulgte dem, sniffet som en hund, ga seg aldri.
Fant han, den kjæreste.
Fant han gjennom fødsel og blod.
Evig kjærlighet.
Skutt,
blod farget brystet til ei rose,
Sterke armer la seg om henne,
holdt, beskyttet.
Løp, alle løp.
Hun ristet.
Hostet blod.
De kunne ikke stoppe.
Han stoppet.
Hun stirret inn i de kjære øynene,
Øynene til ham hun elsket.
Så dem for siste gang,
før hun lukket sine der på stranda.
Ditt blikk har maktstjålet meg.
Din kraft beseiret meg.
Ditt begjær fråtser i meg.
Jeg vil ikke skriker jeg.
mens du søndersliter meg
i buktende, ekle, kåte støt.
Faen,
Opp, Jobb, betal.
Kan ikke, skriker jeg.
Ta handa mi.
Hjelp meg.
Jeg trenger hjelp.
Trenger håp!
Jeg er en i denne byen.
Jeg hører også med.
Jeg som er født med Downs,
Jeg som er født med sykdommer.
Jeg som har ervervet sykdommer.
Jeg som har slitt meg ut
og ikke klarer mer.
Jeg hører også med.
Ta handa mi.
La oss holde hender.
Rokke sokker sammen.
La det alltid være plass til alle.
