Ord og verselinjer,
dikt,
poesi,
lyrikk,
forfatter R.R. Kile
Ord og verselinjer, å puste i vannperler.
Hunden, ligger på rygg.
Kos meg!
Jeg stryker over myk pels.
Sitrende glede, pels og hud.
Ungen.
Kos meg!
Hold meg!
Hold fast!
Tenåringen.
Ikke kom nær meg, sier tanken.
Hold om meg, sier følelsen.
Ligg unna, sier viljen.
Lytt til hjertet, det sårbare, alltid.
Å bare puste i en følelse en stund.
Stille ro.
Mate ender i en andedam.
Hengebjørk og siv.
Sitte der,
melde seg ut en stund.
Borte fra utfordringer,
bekymringer for vold,
avsky for griskhet,
frykt for terror,
tristhet mot hatprat.
Lengselen etter toleranse.
Å lytte til andre
til glede for jorda.
Å føle ei hengebjørk.
Tenk alt vi kan få til om vi bare vil.
Å sparke lufta med tærne,
La hodet flørte med bakken.
Oppe er som nede.
Eller bare sitte på krakken.
Jeg sitter på krakken.
så får andre flørte
med himmelen.
Når vi vil sammen, da har vi mer krefter enn en atombombe.
Null toleranse for vold,
også fra dem vi liker.
Null toleranse for overgrep,
også blant dem vi liker.
Null toleranse for stjæling,
uansett hvem.
Kan vi få til det,
gjøre det nødvendige.
Det er mulig,
men vi må ville det nok.
Å være evig ung i alder.
Å strekke seg mot livet.
i alle aldre.
Tilstedeværende på livets hav,
Ikke spise av
aldringens forbannelse,
å føle seg stuet bort.
Være sansende tilstede.
Å sanse et rognebær,
føle som ei hengebjørk,
drømme fremtid.
Å være liv.
Der stjerneøyne lever.
Skolejente.
Drømmer i øyne,
forventning i kropp,
spring i fot,
iver i hand,
glede i munn,
tillit i tanke
ei skattekiste i hjerte,
Full tillit.
Den tilliten.
Mitt hjerte bever.
Den er så skjør den tilliten.
Måtte den leve
til dine dagers ende,
skoleungen min.
Livets diamanter, de kommer fra det sorteste kull.
Alt det jævlige i livet,
alt det vi eier,
som vi ikke orker,
som gjør oss syke,
sårene som aldri gror.
Disse i oss som opplevde det.
Vi må holde dem i handa,
trøste, tørke tårer.
Det må vi gjøre
med alle som har lidd,
finne inn til deres hjerter,
holde om.
Den står i grøfta, løvetannen, strutter som sola.
Vi løvetann barna.
Det er så mange av oss,
men det synes ikke.
Ingen veit det.
Tåler alt nei?
Nei langt i fra.
Når folk slår
og sparker oss,
trekker oss opp med rota,
spyr oss ned med ond vilje.
Da må vi gi tapt.
Vi kan ikke annet.
Det er ei grense for resiliens.
Hjertet.
Å så frø, la nye spirer bli til.
Februar,
sola tar.
Frø og løk sover i jorda.
Det er tid for å så,
Skape blomster i våre spor.
Det er så fint med menneskehjerter.
De trenger ingen årstid.
Vi kan så frø der hele tida.
La oss bare spre frø,
så hjerter kan binde
kjærlighets krans
gledesdanser
under hjerters sol.
Å være ei mor, er å verne ei fremtid.
Maria sitter stille.
I krybben ligger en gutt.
Kjære vesle lille,
natta går mot slutt.
Maria holder om
den bitte lille hand,
et lite barn som kom
og skal vokse til en mann.
Om mennesker vil by deg
på krybbe kors og død,
så vi de aldri slukke
dine øynes stjerneglød.
Håp.
Å tagge livet til lys og sol.
Så mange krongleveier i livet.
De som leder rett til helvete.
Andre går over de blåner sju.
Å være et veimerke
langs andres kronglevei.
Å tenk da,
sånne viktige merker,
Være ei bru
over en foss,
en tunnel under ei klippe,
ei sol som gryr,
være der, som en trygg koloss,
som en blomst til å trøste seg på.
Tenk så mye veimerker betyr.
Livet er en svingstang av opp og ned.
Disse som ikke orker mer,
som blir kvalme
av å puste livets sanger.
Vi kan ikke vite hvem de er.
De vandrer blant oss.
Smiler til oss,
gråter i hjerter.
Det gir et veldig stort ansvar.
Ikke stikke fliser,
men reise opp,
holde om.
Også dem vi er uenige med,
særlig dem.
Det var den gang da, da en kongesønn ble født.
Ei stjerne tentes på himmelen.
Et tegn, en kongesønns fødsel.
I Betlehemstallen lå den nyfødte,
trakk luft,
åpnet øynene.
Stjerna glitret og spant
tryllet et lysslott av stallen.
Ungens øyne lyste av stjerneild,
Glitrende glede,
oppe og nede.
Slik ble den hellige natta til
Løgn er løgn til alle tider, å jukse og bedra.
Virustrollskap,
den kan vi kjempe mot
om vi står sammen,
Mennesketrollskap,
nei, det er verre.
Mennesker kan lyve,
lure og bedra.
Spytte, spre smitte med vilje,
Tror vi på slik trollskap.
Jeg velger å stole på
mine menneskesøsken.
Tenne lys,
la leve.
Å lære det er det vi kommer til jorda for.
Læring er hardt arbeid.
Ja, det er det,
så hardt at vi har drop outs
i videregående
og skoletrøtte elever
allerede i småskolen.
Men læring skal være gøy,
en jakt på livets byggesteiner.
det er ikke gull alt som glitrer,
Skolen skal være en glede,
en jakt på lykkerus ved ny mestring.
Det er det vi lærere skal få til.
ingen dommer,
en spiraliserende glede av galskap,
en rus etter å få vite
stadig mer.
Tror du ikke vi kan?
Klart vi kan,
om vi vil.
To hender i hverandre, et smil i hverandres lepper, i en vandring langs trygghetens sti.
Er det noen vits i å lesa disse orda?
Nei, absolutt ikke.
Hvis man ikke er interessert i
hvor lite som skal til
for å rive et menneske ned,
noen ganger.
dytte det ned i den sorte gryte,
sette på lokket
og la det koke, i sin egen gørr,
trampe det ned under jernskodde hæler,
skvise det til
så de aldri mer reiser seg.
Livet gir åpne sår, arr og rifter.
Det er ondt og godt
i livets sanger.
Når de blør seg ut,
går det ikke lenger.
Et smil, litt latter, ei hand.
det er godkrydder
for mennesker med sår,
Å leke, innbille seg,
inngangsporten,
til bøkenes verden.
la ord få liv,
en vidunderlige egenskap.
Inne i hodet drømmer vi våre liv.
I våre hjerter, leker fantasien.
