Publisert Legg igjen en kommentar

Sætra lokker

Sætra, traust og værbitt.
Det har gått hull på fjøstaket,
det vi unga tente bål en sommer.
I dine vegger
synger min barndom
der bæres mine tanker,
mine drømmer,
mine lengsler.
Jeg rører ved dine stokker.
Levd liv,
aldringens elde.
Jeg elsker, deg gamle sæter.
Du som ga.






Glad vår,
frøene drømmer,
sine barn,
de nye muligheter,
Frukt og grønt.
Alt vi skal ernære oss av.

Så kommer høsten
med malepenselen på.
Alle sjatteringer
av rødt og gult.
Blader som flyr i vinden
vever marken
det nydeligste teppe,
for våre føtter.

Sort høst,
mørkt og nakent.
Ribbede trær,
gjemmer livet
i røtter og stamme.

Minner forblir
et skinnende smykke.
Gull, rubiner, topaser,
lys i mørke høst.
Livet, det stadig skiftende








Elva mi, der vadet vi
ut på eventyr,
med David Crockett i blodet.
Vi gikk i høye juv
mellom slukter og fjell,
blant drager og troll.
Iskald var du,
sterk i strøm.
Vi tålte alt,
måtte ikke oppdages av fiender.
Elva mi med fisk i dans
og unger på lette føtter.


















Minner blåser med vinden,
For ører som vil høre.
Ligger i gresset,
snakker med tærne.
De hviler i gamle stokker,
der liv er levd.
Minner fyker bort
som høstens fargerike blader.
Det kommer stadig nye,
med blomstenes knopper.
De maler innhold i hjerter,
minnene.
for menneskeføtter,
for menneskeøyne,
å hvile i.

Blader og vind,
knopper og liv.
Tro fødes i tidas slør.
Håp spirer i våryr muld.
Det er ikke blod der bladene dør.
Men kjærlighet spunnet av gull.


























Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *