Ordlek og poem,
dikt,
vers,
himmelild,
forfatter R.R. Kile
Ordlek og poem, som verden drømmer om å bli sett.
Kan jeg ikke bare
hoppe med et fiskesprett,
danse tango med haier.
stå oppreist som ei flyndre,
få frostbitt i sola.
Jeg kan krabbe i livet,
så klart,
men jeg vil heller
løpe med jaguarer,
fly høyt som en ørn,
speide i vide sirkler,
eller sitte på en svane.
Livet er vårt å skape,
Som regnet kan hølje ned en sommerdag.
Å drømme vann
på bakken om til snø,
når det plasker,
ja da blir en ikke
søkkvåt på beina.
Men kald blir en.
Lage snømann kanskje
eller skli.
Så morsom som verden
kan bli
i endringstimen.
Sommerball.
Blomsterprakt
er jordas festdrakt.
den kler seg i den
hver eneste vår,
gjennom sommeren,
til langt ut på høsten.
Frukt er blomsters drømmer,
om de herligste barn.
Jo mer det drømmes,
jo søtere frukt,
til å smake godt
i menneskemunner.
Zebraer med striper, kalde muler.
Mennesker og dyr,
Å bli vant til hverandre,
lære hverandre å kjenne.
Ja, det trenger jorda.
Tenk alt som kunne ha blitt til i et liv, alle muligheter som ligger der i spent forventning.
De lengter mot havet, elver,
unger lengter mot livet,
Ungdom vil finne seg sjæl,
voksne vil danse med verden,
Eldre vil finne drømmen,
elte den,
alt det som skulle bli
som ikke ble.
Det er krefter i knopper som lengter.
Så brister knopper
og våren danser.
som den elsker å danse,
tar sommerkjolen på
som ei ungjente
på sin første dans,
tar vinterfrakken på
for å fare gjennom li.
Danse regn, danse sol,
sier våren
og svinger seg til
livets melodi.
I liv og død.
Han klatrer opp
på sin siste høyde I livet.
denne slave av rus.
Det går til helvete.
Ja, det gjorde det
dersom døden er helvete.
Jeg vet ikke.
Men det er slutt
På pust og liv.
Kanskje fikk han fred.
Vi fikk smake mer
av bitter sort sorg,
Av det som han aldri ble.
Kan lykke gro?
Tenk den som
fant kartet til lykka,
Den som visste hvor den brant,
Tenk den som fant stien
til drømmers solfylte land.
Tenk dem som fant stedet
der hjerter gror.
Ja, for jeg tror
det er frø et sted
som gror hjerter
av kjærligehtens vann,
det som kommer fra
kjærlighetens kilde,
og skapte mennesker
i sitt bilde.
Tenk alle minner som flyter omkring.
Deg til minne, gamle Sæter,
Livet sang en gang,
Kuer rautet,
Det ble tjernet smør,
sauer breket,
de ystet ost,
høner trippet,
unger sleika
møsmørsleiver,
Gutter fridde.
Jenter sa ja.
Det var kulokk
og gleder under fjellet.
Nå råtner dine stokker på rot.
Fortsatt er du,
minnenes bevarer
av alt det som en gang var.
Å drømme verdener.
Naturen med sine undergaver,
Uten naturen, intet liv.
Så tomt det skulle ha blitt
Vandre rundt
på en tom og øde planet.
De bestemte seg en gang,
Sol og vann, varme og jord.
De ville skape i kjærlighet.
Så skapte de mennesker
av en drøm.
Å danse håpet inn i livet.
Kjærligheten
byr livet opp til dans.
lokker på oss, en etter en.
Jorda roper på kjærlighet,
vil at den skal senkes
ned i sorte muld,
I tjern og bekkefar,
like inn i harde fjellet.
kjærligheten danser
med håpets trinn.
Livet er født av kjærlighet,
senket ned i menneskehjerter,
så mennesker skal
søke den,
finne den
og skjenke den
til verden,
redde den.
Kaldt og varmt utligner seg til passe lunkent.
Frost og varme,
livets søyler.
muspelheimen
og nifelheimen,
skaper verden sammen,
Vever og skaper med
ulike tråder,
slynger seg sammen.
ut av det skapte
vokser alt.
Livet selv.
Tall er tall, liv er liv.
Snøvær altså.
vann som leker
i frostperler.
Ja, verden er et underlig
mangfold av alt mulig.
Verden kan
ikke forklares i tall,
heller ikke i motsetninger.
alt er her på en gang.
Å tåle livet
Der fjell går ned i sjø
det er der eventyr gror.
Sjøen trekker seg tilbake.
det yrer og kryr,
sjøen kommer tilbake,
De tåler nesten alt
de som lever der.
Tenk om jeg
kunne tåle alt.
Tenk at hver plante har en fabrikk i seg som skaper livet i et pust.
I sjøens grønnblå skinn,
dukker de grønne vekster
seg ned i havet
for å speile sin takk til sola
for dagens grønne magi.
Klorofyllet smiler
bærende på
sin hemmelighet,
for uten dens magiske
fabrikk,
ville det ikke
vært noe liv.
Der glør legger seg rundt istapper.
Gjennom fjell og dype daler
leker livets vinder
med årdtiders dans.
Skapt av Musepls varme ble vi,
Da Nifels kulde bød
varmen opp til dans.
Sammen blir de lunkne,
Akkurat passe
til at vi
kan skape
vår egen dans.
Å gi meg ei bok jeg kan lese i,
leve i, puste fritt og vokse i.
Bøker fyller ord med liv,
utvikler tanken,
beriker følelsene
og vekker viljen,
alt på våre egen teaterscene,
den viktigste scene av alle.
