Dikt og ordlek,
vers,
lyrikk,
borgere av livet,
Forfatter R.R. Kile
Dikt og ordlek, gjennom semulegrøt og havrelefser dit de høye tinder faller.
Å kalle folk.
Rasist sier de,
kaster ut ordet til kreti og pleti,
til folk som kritiserer vold,
mishandling, pisking,
moralsk tvangsbekledning
av kvinner.
Rasist, ordet slår mot hjertet.
Vi er en menneskehet,
ei jord, en herlig jord.
Verdensborgere er vi,
Vi som bor her.
Født frie.
I livets tåkeskyer, ser vi sjelden andre.
Hvorfor tok han livet sitt, sier vi.
Han var jo så vellykka
på alle måter.
Ja, han var det.
Vi glemmer hvor lite det skal til
for å tippe mennesker
som bærer på en tung bagasje.
Ei lita flis, som stikkes inn
i hjertets mest sårbare kamre,
kan bringe oss inn i et sort mørke,
vi aldri kan stige opp av.
Sort og hvitt, ett av det samme.
Kveld over fjorden.
Svarte svaberg,
mens sola synger om livet.
En dag har tida svelget,
en natt er klar.
Av den skal jeg sanke
diamanter,
de sola brant av livets kull.
Den grønne vår.
I det blåeste blå
sitter våren og smiler.
Men er ikke våren grønn.
jo, men hun elsker
en blå himmel
bare sitte der
og fange solstråler
så hun kan få grønnfarge nok
For våren er grønn
så klart.
Der to er sammen er en ikke alene.
Det er så lite som skal til
når hjertet ikke greier mer,
når jeget faller
ned i et stort svart hull,
uten det minste lysglimt å spore.
Det er da det gjelder
at det finnes et smil,
ei hand, ei solstråle,
en varm favn,
alt som holder fast i livet.
Hvem i alle dager kaster den første stein?
Disse som mobber.
De som vil skade andre,
som setter merkelapper
på sårbare hjerter,
kaller navn,
stygge navn,
som skader og brenner.
Disse uskyldsrene
som kaster den første stein.
Verden du mangfoldige.
Kjærlighet Fra hjerte til hjerte,
mellom mennesker i god vilje.
I roens stillhet kan en bestige de høyeste tinder.
Å vente på en snøball,
eller smile i et vindpust.
Tenk så mange sanser
en har sanset i en sans.
å lengte mot magiske måner,
en brødskive, eller bare litt ro.
Jeg trenger litt ro.
Rett og slett
og bare få være til,
i sansenes stille dans.
Når verden først stikker hjelper det lite å stikke tilbake.
Fins det sorte roser
til å stikke seg på?
Stikker de verre enn røde.
eller gule
eller hvite.
De stikker vel like ille
tornene
hvis det først er torner.
Da kan jeg like godt
ta den sorte,
lyse den opp
med mitt eget lys.
De fire vinders ferd
Sjøen står i stampe.
Det blåser fra både nord og syd
øst og vest,
alt på en gang.
Det er litt som livet
noen ganger.
Det blåser i alle retninger
så en går omkull.
Kan vi ikke bare la være
å blåse hverandre rundt.
Å leke livet i alle retninger.
Alle kan ri rett frem i livet.
men hvorfor skal vi det.
Så mye morsommere det er
å finne på alle mulige krumspring.
Ja, for det er i øyeblikkene livet leker.
De armer som bar, ble de frø som vi fikk.
Pappar og mammar.
De første ord vi sa
tunge av duft og smak,
Trygghet.
Verden bar oss
gjennom deres armer.
Slik ble vi til.
Det ble som det kunne bli,
så godt som den gang da
av de armer som sluttet om.
Vår verden er oss
Kan du huske
den første sommerfugl.
Ja, den første du kikket på.
Før deg, fins ikke verden.
Så den første sommerfugl
er den første du så.
Tenk som det faller tørke i regn.
Det er solgløtt i regn,
stille i torden,
fargeløst i lynet,
det tamme i det utemte.
Livet er motsigelser.
det hvite i det sorte,
taushet i lyd,
Vi er også motsetninger,
så mange i en,
alle aldre,
ungen i den gamle,
det vise i det uforstandige.
Verden er alt.
Valget er vårt.
Det er det skremmende
uforutsigbare med livet.
Det fins et lys i alle.
Først i mørke kan vi se månen danse.
Ellers er den overstålt av sola.
slik er det med mennesker også,
noen er soler
de stråler og skinner,
så vi ikke ser alle månene,
som vever sitt stille lys.
La Luna,
jeg velger deg
til å lage lyskrans med!
Å stoppe strømper er lett, å stoppe lengsler må gjøres av månestråler med gulltråder.
Vi trenger så mye gjødsel
som folk kan trives i.
Folk gror ikke av vold.
Folk gror ikke av å bli latterliggjort;
folk gror ikke av å bli dømt,
få satt merkelapper på seg.
Det får de dype sår av,
tomme hull
de hele tida må fylle,
de stapper i seg rus, mat sukker,
Men hullet lar seg aldri fylle.
Kun av trygghet,
i kjærlighet
kan hullet leges.
Himmel og hav, ja himmelen speiler seg i hav.
Vi var tre,
to søstre og en bror,
men bror ble tatt av rusen,
nå er vi bare to.
Det er så tomt
i tomheten,
tommere enn havet.
Er havet tomt?
Ja, havet er som
uendeligheten,
slik savnet er grenseløst,
som et evig oppspist minne.
Å speile livet i ei elv,
Å speile ord i et hjerte,
Å skape liv av ord, de ekte,
De som har danset hjertets danser,
og leker livets tanker.
Det er bøkenes verden.
Velkommen.
